Mulig dette er dagen for julemusikk. Men fikk en pen dose på kontoret i dag. Sånn at holder frem til den egentlige julen begynner en gang i morgen.
Dermed, avses blogposten denne lillejulaften til kanskje den vakreste musikkvideoen jeg kommet over i år. Med trykk på kombinasjon lyd og bilde. Ganske enkelt Vakkert.
Og så kan jeg samtidig sende en stor takk til mannen som sendte meg en riktig nydelig best of 2009 cd. For, selv om ikke denne var inkluderte der, kan jeg likevel takke stemningene derfra for at jeg kom på dette musikalske kunststykket.
Da. På eget, velfungerende nett.I forsøksvis velfungerende hjem. Nå også med juletrær, det definitivt ikke skal omtales størrelse av. Men pene er de. Det skal de ha.
Pen er også dagens låt og video. Som valgt, ganske enkelt fordi den er fra i år. Og dessuten er rett så snerten og fin. For jeg prøver jo, selv om det altså ikke gir seg tid til hverken liste. Å altså forsøksvis dele halvnytt om dagen.
Denne skulle egentlig vært her for lenge siden. Fordi den egentlig for like lenge siden skulle vært omtalt annetsteds. Men da så ikke skjedde. Ble den liggende. Til jeg altså gjør et nytt forsøk nå. Og kanskje, men bare kanskje, får formulert mer enn at dette er en over gjennomsnittelig god låt, fra et over gjennomsnittelig godt band.
I dag kan jeg igjen takke @radiohode2 for musikktips. Som deretter havner her.
Selvsagt var det ikke direkte rettet til meg dette tipset. Men det fant meg. Eller rørte meg…
Rørt. Er ordet. For dette er akkurat så vakre hjertesmertelige toner, at det ikke bare er forkjølelse jeg kjenner i halsen… Men musikalsk romantikk er helt fint. Særlig når den så her rufsete finfølt utført.
Jeg er litt usikker på om jeg skal takke petre eller Wimp for at jeg hørte denne låta. Men det er vel uansett ikke så viktig.
Viktig er det derimot at den er bra. Ikke like bra som Richochets var. Men nesten.
Og egentlig gremmes jeg en smule. Av å ha hørt, og hørt den. Og syntes at fælt så irriterende likt det var, bare mer voksent og mindre sjarmerende rufsete i kantene, enn vokalist Trond Andreassens tidligere band. Bare for å oppdage, i dag, at det hadde sin derav selvfølgelige forklaring.
Begynner å nærme seg overtid for lister og årsoppsumeringer og slikt nå. Og vel bare å innse, at det var en god tanke, å lage en: Dette årets topp ti album, og / eller låt. Men jeg lar det bli med tanken. Om den var aldri så god.
Istedet fortsettes det med mer eller mindre begrunnede delinger av musikk jeg hørt (og sett) fra året som gikk, uten hverken kvalitetsgarantier eller annen kronologi.
Dagens videovalg falt etter at jeg på petre hørte en blek etterlikning av denne herremannen, og bare måtte høre originialen. Som faktisk, fortsatt kan syte med stil.
Jeg har lenge hatt et godt øye til denne ungen mannen. Og ettersom han kommer med ny singel i dag, har jeg en ekstra god grunn til å dele ham. Selv om denne ved første ørekast ikke er like fengende som en del av hans tidligere låter…
Noen søndager er mer søndag enn andre. Dette har vært en av dem…
Og jeg liker det. Liker at morgenen kom langt senere enn planlagt. At tiden tilsynelatende snegler, mens dagen rent faktisk, har løpt forbi…
En gang, for lenge siden, lærte jeg at man skal holde hviledagen hellig. Den gang var det religiøst begrunnet. Men som så mange andre av disse påbud, hadde også dette en dypt menneskelig opprinnelse. I det at man for å yte også må hvile. Og nettopp nå hviler jeg. Uten annen begrunnelse enn at det er til mitt eget beste…
Men det er også begrunnelse god nok.
Og jeg lurer på om jeg sier dette med eget beste så høyt, fordi det er så viktig at det ikke glemmes. Ikke glemmes på samme vis, som jeg rent glemt bort en av de vakreste og behageligste musikalske oppdageleser jeg gjort dette året. En oppdagelse som også helt tilfeldigvis viser seg, der den har spiltes hele denne korte dagen, å være den perfekte søndagsmusikk.
En tanke dagen derpå i dag. Etter hyggelig og trivelig julebord i går. Uten de helt store skandaler for egen del vil jeg si.
Og skal slettes ikke overdrive derpå-stemningen. For som FB statusen min så ettertrykkelig forteller i dag. “Form. Fin.” Og da må det jo være sant. At formen fin altså. I hvert fall fin nok, til at jeg både sett alvorlig morsomme In the loop på kino, samt tilbrakt timer på sofaen med alve-bok og, til fornøyelse for ørene, nytt denne sørgelig vakre ungarskinspirerte amerikanske indien.
