De siste postene har vært mettet med god musikk. Men kanskje ikke spesielt gode videoer. Faktisk har en overveiende del av dem vært stillbilder.
Så i dag, er det på tide å glede med en skikkelig video.
Og egentlig, hadde jeg tenkt at skikkelig skulle det bli, om enn musikken kanskje ikke ville være det. Men så. På nesten først surfeforsøk. Kom jeg over denne. En lang, humrende video med ThunderAnt (Carrie Brownstein og Fred Armisen) som kler denne sjarmerende låta utmerket.
Og kanskje best. Det er St.Vincent selv som er mest morsom.
Det er ikke så ofte jeg hører gresk musikk. Og i hvert fall ikke gresk indie /art rock. Men det måtte vel være nettopp det, indieliknende altså, for at jeg skulle stanse opp i surfingen og gi denne låten en ekstra lytt. Det, og selvsagt, den absolutt fabelaktige tittelen. “Big Black Long Clowed Frog”.
Og låten er ikke så værst den heller. Kanskje ingen direkte innertier. Særlig ikke sammenliknet med et par andre jeg hørt i kveld. Som nok finner veien hit i løpet av uken. Men nok om annet. Og mer om denne. Som altså definitvt er verdt en lytt eller flere, der den befinner seg i drømmende post-shoegazende kulisser.
Dette er egentlig et temmelig middelmådig amerikansk indie-band. Men selv slike kan ha sine lyse, for ikke å si direkte nydelige, øyeblikk.
Denne er et slikt øyeblikk. Der den kler denne klassiske dagen-derpå-dagen i insisterende lette pianotoner av like deler nostalgi og lengsel. Og den bitterskjønne anger som gjør slike ustøe dager, så krevende. Samtidig som den, angeren altså, også ikke egentlig handler om å angre noe som helst, men er akkurat den påminnelsen man trenger, får å huske at å være her, og ikke der. Kanskje er like fint. Selv om lite blir så fint som stemningen av halvfulle glass, og brostensfortau i byer langt der lenger sør.
I dag oppdaget jeg Gil Scott-Heron. Akkurat så enkelt. Akkurat så fryktelig sent.
Men nå. De siste minuttene. Har jeg hørt, og lest, meg litt opp på back-katalogen. Noe jeg tror jeg kommer til å fortsette med resten av kvelden. For dette virkelig fengslende.
Poeten og forfatteren begynte sin musikalske karriere i 1970 med sterkt politiske tekster, innenfor det som nærmest kan beskrives som spoken soul. Forløperen til dagens hip-hop og ny-soul. Eller hip-hop-folk-jazz-poetikk. Kan man kanskje også kalle det. Uansett. Det var, og er, en stemme det verd å få med seg.
Og jeg merker jeg nesten skjemmes over å ikke ha hørt ham før. For jeg tror virkelig, dette, i dag, var en liten åpenbaring.
Låta som er vedlagt her er for øvrig å finne på den gamle herrens kommende album. Og minner til forveksling meget om temaet i knakende gode The Wire. Både i form og innhold.
Ganske selvsagt. Etter å ha sett Where the Wild Things Are (I huttetuenes land). Som ikke bare er en sjeldent nydelig barnefilm. Den har også et sjeldent fint soundtrack. Hovedsakelig fremført av Karen O. fra Yeah Yeah Yeahs.
Tror dette for øvrig er første gang jeg har kommet hjem fra en slik type film. Og søkt opp musikken.
På den annen side. Kanskje dette like mye er en film om et barn, som en barnefilm. Som musikken er mer barnlig, enn barnslig.
En tanke sliten nå. Så da passer det med en låt av det ikke altfor krevende gode slaget. Men med potensiale til å bli bra, om jeg bare lukker øynene litt og hører ordentlig etter…
Akkurat nå er jeg grepet av litt neo-nostalgi. Selv om jeg ikke egentlig er sikker på om det er et håndterlig begrep, er det den nærmeste beskrivelsen jeg kan gi.
Egentlig møtte jeg denne emosjonen i går. Da jeg for nesten første gang spilte dette bandet. (Jeg hørt noe for ett års tid siden, men det var i forbifarten, og derfor ikke nevneverdig.) Og trolig hadde det vel gått meg hus forbi i disse travle dager også. Om det ikke var fordi jeg forsøker velformulere noe om dem i en helt annen setting enn her. Faktisk. Med litt effiktivitet, og andre prioteringer enn å forklare dem på dette viset. Så vil jeg også få gjort det. For eksempel vil jeg klare begrunne bedre hvorfor jeg blir neo-nostalgisk. Og kanskje jeg til og med kommer til å skrive at å høre denne Low-avleggeren er litt som å høre Alice in Chains møte Spiritualized. På den annen side. Kanskje jeg slett ikke namedropper og istedet vinkler på at dette minner om alt jeg likte den gang da, samtidig som koret er så meget plantet nå.
Sjangersetting er ikke alltid av et gode. I blant kan slik labeling gjøre at man blar videre, og slett ikke sjekker ut ting som kan være akkurat det man ikke visste at man ville høre.
Dette er litt slik. For det var under hiphop den lå. Der jeg surfet etter noe helt annet. Men så leste jeg litt. Og tenkte at. Vel. Folk jeg kjenner. Og har stor tiltro til. Forteller meg ofte at hiphopen kan ha noe for seg. Så vel. Jeg la fordommene forsøksvis på hylla. Og klikket meg til en liten lytt. Som nå har vart nesten et døgn.
Nå vil noen kanskje hevde at dette ikke er tradisjonell hiphop på noe vis. Og jeg er så enig med dem. For det er ikke mye tradisjonelt med denne new-yorkeren. Samtidig. Dette er er den forførende lyden av by. På godt og vondt og gatelyktbelyst mørke. [romantisk film-noir bilde] Byen; slik bare hiphopen kan formidle den.
Og kanskje. Det er på tide å innse at det egentlig bare er mine egene fordommer. Og ikke labelingen som har snevret slik musikk ut av mine ellers så påstått brede musikksmak.
I går hørte jeg hele det nye albumet til Yeasayer. Låt for flotte låt. Og som jeg gleder meg til jeg får hele Odd Blood i hende.
Jeg vet at jeg ikke får et fullstendig inntrykk. Der musikken spilles lavt i bakgrunnen på kontoret. Mens jeg gjør en hel masse annet. Men noe inntrykk blir det. Som at et par av låtene bare ikke slapp. Og sitter der i bakhodet ennå.
Så mens jeg venter på noe jeg vet er godt. Hører jeg like godt på deres forrige plate. Og denne sangen med den ellers riktig så passende tittelen.
